Chris Edmond
For atskillige år siden skrev jeg en artikkel til ”Albion” om et besøk hos en svært spesiell bilopphugger i Devon. Etter som årene har gått, står opplevelsen for meg som enda mer eksotisk enn den gang. Kanskje noen av Albions medlemmer også kan ha glede av et gjensyn?
"Love Among The Ruins"
Diktet av Robert Browning med overstående tittel deklameres kanskje ikke regelmessig av Albions medlemmer - det handler da heller ikke om biler. Likevel spøkte det i hodet mitt fra det øyeblikk vi svingte inn på gårdsplassen foran Blackborough House.
Vi – min 17-årige sønn og jeg – var sommeren 1992 på ferie i familiens Wolseley 6/99, og vi hadde bestemt oss for å avlegge et besøk hos Chris Edmond Motor Spares. Så langt tilbake som i 1978 hadde en nådig skjebne sørget for at jeg kom i kontakt med Chris Edmond, som etter måneders innsats skaffet meg det jeg trengte for at vår den gang nyanskaffede Wolseley skulle kunne restaureres. Utallige brev og telefonsamtaler krysset Nordsjøen, før jeg en dag kunne hente en stor kasse på Oslo tollhavn: den inneholdt en ny forskjerm, kanaler og mange andre herligheter. Bilen sto ferdig i løpet av 1980, og i alle år siden har den tjent familien trofast som ”nummer 2-bil”, som feriebil i Norge så langt nord som til Tromsø og på mange turer til Storbritannia – sist til Skottland høsten 2007. Aldri har den sviktet. Kort sagt en 30 år lang suksesshistorie. Da vi derfor befant oss i nærheten av hovedkvarteret til mannen med hovedansvar for all denne lykken, var det fristende å oppsøke ham.
Det er ikke lett å finne Chris Edmond Motor Spares. Uttrykket "deepest Devonshire" får en helt presis betydning når du manøvrerer langs veier som er akkurat brede nok for en bil, dypt nedgravd i landskapet etter hundrevis av års bruk. Rent unntaksvis får du av og til et glimt av landskapet omkring, når veien går over en bakkekam og hekken samtidig er litt mindre kompakt. Uten kart i stor målestokk ville man være hjelpeløs - selv med kart er det nødvendig å spørre om riktig vei av møtende veifarende.
Chris Edmonds far kom til Devon i 1953 fra Nord-England. Han kjøpte Blackborough House, et herresete med en hovedbygning oppført i 1830 av Lord Wyndham, 4. jarl av Egremont - og flyttet inn med familien sin. Her etablerte han sin forretning, som besto i å taue inn gamle biler som ingen lenger var glad i, for å plukke dem fra hverandre og selge dem i smått. Chris Edmond tok i sin tur over både eiendommen og firmaet.
Det første inntrykket av Blackborough House er mektig. Et stort gammelt hus, med en eføy-bevokst kolonnade av søyler rundt to sider. Seks ruvende skorsteiner fører opp over blytekket tak fra kaminer i mange store rom. Men det er fordums prakt. Pussen skaller av veggene, mange vinduer mangler glass. Eføyen har mange steder selskap av annen vegetasjon, som har slått rot i sprekker og gesimser. På en gesims over hovedinngangen sitter en påfugl og understreker kontrasten mellom storhet og forfall.
Vi blir godt mottatt av Chris Edmond. Han har mye å gjøre, men viser oss gjerne rundt innendørs. Huset er fylt med bildeler til loftet, bokstavelig talt. Den gamle innvendige hovedtrappen er falt ned - tilbake er bare et høyt, elegant trapperom med overlys fra et kuppeltak, og dører fra etasjene oppover er forbundet med hverandre med skumle broer bygget av materialer fra trappen. Vi bruker tjenertrappen. I hver etasje slår Chris dører opp til nye rom med stadig flere bildeler - av og til med et halvveis undertrykt "Oh dear!" - noe dataregister over varebeholdningen har han i hvert fall ikke. Øverst, på et lett gyngende loft, ligger motorsykkelavdelingen. Etter at vi har sett oss grundig om inne, og funnet en og annen liten ting som kan komme godt med, blir vi oppfordret til å ta de utendørs bekvemmelighetene i øyesyn mens Chris går tilbake til forretningene sine.
40 års virksomhet i denne bransjen setter sine spor på omgivelsene. Blackborough House er omgitt av en stor park, antagelig også i sin tid av en hage. Med innlevelsesevne kan en fortsatt ane konturene av det herskapelige anlegget, men i dag er parken oppfylt av biler: Nærmest huset finnes kjøretøy fra 1960- og 70-årene, lenger unna de litt eldre modellene. Og inne mellom store trær, hvor hjort og rådyr engang gresset, ligger restene av gamle Edmonds opprinnelige varelager. Fortsatt kan du se silhuetter av 1930-tallsmodeller i buskaset, men ofte gir de seg bare til kjenne som en svak knitring under føttene. Se ned, og oppdag at mosen du står på har konturer av koffertlokket fra en Rover 14!
På veien tilbake mot huset får vi øye på en stor geitebukk - den står på panseret av en Morris 1100 og er bundet i et langt tau, festet til en bakaksel som er stukket i bakken. Det er "the Gardener", forklarer Chris. Han har som helårs oppgave å holde kratt og ugress nede på et akseptabelt nivå, og bakakselen flyttes derfor regelmessig. Etter hvert møter vi flere dyr. En høne vandrer med familien sin ut og inn mellom bilene - ute på en liten slette bor et par hester i en Ford Thames.
Chris Edmond forteller at forretningene går tilfredsstillende, det vil si at han og familien har til levebrødet, men ikke stort mer enn det. En sønn har begynt et spesialverksted for rally-biler i et av rommene i første etasje. Vedlikeholdet av hovedbygningen er bekymringsfullt. Huset er "listed", det vil si at det offisielt ansees for verneverdig, og myndighetene setter grenser (som riktignok ser ut til å være meget tøyelige) for hvor langt forfallet må komme.
Fremtiden kan imidlertid være usikker. Bilkirkegårder av den gammeldagse typen er ikke populære lenger i vår miljøbevisste tidsalder. I Storbritannia innføres nye forskrifter som vil medføre at bilopphuggere må sørge for at bilvrak etter en viss tid sendes til gjenvinning. Ruinparkenes tid er snart over: Avlegg Chris Edmond et besøk mens du kan.
-----
Slik avsluttet jeg historien den gang. Ofte har jeg lurt på hvordan det gikk med Chris og virksomheten hans. Et innlegg på diskusjonssiden under National Street Rod Association’s nettsted (http://www.nsra.org.uk/forum/topic.asp?TOPIC_ID=41287) gir beskjed: På grunn av innskjerpede EU-bestemmelser ble det vanskeligere å drive bilopphugging på den gamle måten, og Chris Edmond solgte eiendommen med tilliggende herligheter en gang i 1990-årene. Nye eiere driver øyensynlig fortsatt på et vis. Og Chris selv? Dersom han fortsatt driver i bilbransjen, er han altså ikke lenger i like romantiske omgivelser og uten sine firbeinte assistenter.
Vilhelm Lange
Foto fra 2007 